Carl Schmitt

Man må ikke ha rett for å skape rett: Makt, ikke sannhet, skaper rett.

Carl Schmitt har vært en intellektuell magnet for så vel venstre –  som høyreradikale teoretikere, først og fremst innen jus og statsvitenskap. I de senere tiårene har vi opplevd en slags Schmitt-renessanse, først og fremst blant venstreradikale politiske filosofer (bl.a. Giorgio Agamben, Chantal Mouffe, Antonio Negri, Slavo Zizek) – men i det aller siste også på høyrepolitisk hold: ikke bare i Polen, Ungarn og Østerrike, men også i USA, i Donald Trumps ideologiske nærområde, nykonservatismen.

Utgivelsen tar sikte på å vise bredden i Schmitts forfatterskap gjennom et halvt hundreår med et tyngdepunkt i hans politisk-rettslige skrifter. Han var en av 1900-tallets mest kjente tenkere rundt spørsmålet om politisk maktutøvelse, og tekstutvalget presenterer tekster som gir introduksjoner til og analyser av begreper som «politikk», «stat» og «legalitet» i Schmitts teori.

Rune Slagstad som har foretatt utvalget av tekster, har skrevet et innledende portrett: «Carl Schmitt – en foruroligende teoretiker».

CARL SCHMITT (1888–1985), professor i rettsvitenskap i Bonn og Berlin 1922–1945, var en av det 20.århundres betydeligste – og mest omstridte – politiske teoretikere. Omstridt på grunn av sitt forhold til nasjonalsosialismen under regimets første år; men senere kom Schmitt på kant med nazistene og ble i stor grad isolert fra 1937. Etter krigen forble han vitenskapelig og politisk isolert, men viet seg til folkerettslige studier og utga i 1950 et av sine hovedverk, Der Nomos der Erde.

OMTALE

«Farlig aktuelt. Boka inneholder ti tekster skrevet av Schmitt i perioden 1923 til 1963. Rune Slagstad har skrevet en grundig og god innledning til Schmitts kontroversielle filosofi og trekker linjer til aktuelle skikkelser som Donald Trump, som ifølge Slagstad representerer «en radikalisert Schmitt», hvor «suverenen» – i dette tilfellet presidenten – «beslutter hva som er sant – og hva som er fakta». Trumps tidligere sjefstrateg Steve Bannon tilhører ifølge Slagstad «et Schmitt-entusiastisk miljø i USA». Han nevner i samme slengen Orbán, Putin og Erdoğan, og spør til slutt om vi nå ser «en omforming av demokrati til et autoritært elitestyre». Schmitts tekster er skrevet med en svært effektiv eksistensiell patos som fort kan få i hvert fall noen av oss få oss til å føle litt av den moderne liberale kulturens tomhet, individualisme og demokratiske underskudd. Det er derfor nesten fristende å si at disse tekstene ikke burde vært utgitt – de er altfor farlige! Men kanskje er den dypere grunnen til at denne boka kommer nå, at disse følelsene har vokst seg sterke de siste årene. De såkalte populistene, som har fått tildelt denne betegnelsen som et skjellsord fra liberalt hold, gjør i praksis ikke annet enn å følge Schmitts parole om å etablere et folk – et populus – som grunnlag for demokratiet. Og her hjemme viser Rødts, Senterpartiets, Fremskrittspartiets og Bompengepartiets vellykkede appeller til folk flest, i kontrast til elitene, at det liberale samfunnets demokratiske underskudd ikke bare er noe Carl Schmitt har funnet på. Denne boka blir dermed en brannfakkel når den kastes inn i debatten om liberalisme, demokrati, populisme og innvandring. Den fortjener mange lesere. Svært få vil nok si seg enig i Schmitts synpunkter og analyser, men den utfordrer oss på helt grunnleggende antakelser om vårt politiske styresett, og det kan være sunt i disse tider, hvor det ikke ser ut til at vi kan ta noe for gitt lenger, og hvor liberalismens fiender godter seg over det som i deres ører høres ut som liberalismens svanesang. Den erfarne oversetteren Øystein Skar har gjort en formidabel jobb med denne boka, som ikke er blant de enkleste. Toneleiet kan kanskje oppleves i overkant konservativt, men siden Schmitt ikke bare er svært radikal, men også svært konservativ, kan det absolutt forsvares.»
Lars Holm-Hansen, Prosa