Det

Det. Det var det. Så har det begynt. Det er. Det fortsetter. Beveger seg. Videre. Blir til. Blir til det og det og det. Går videre enn det. Blir annet. Blir mer. Kombinerer annet med mer og fortsetter å bli annet og mer. Går videre enn det. Blir annet enn annet og mer. Blir noe. Noe nytt. Noe stadig mer nytt. Blir i neste nå så nytt som det kan bli [...] 

Det er Inger Christensens gjennombruddsverk og regnes som et hovedverk i den europeiske modernismen. Da boken utkom i Danmark i 1969, tok den både kritikere og lesere med storm, og ga Christensen både Kritikerprisen og De Gylne Laurbær. Det har blitt stående som et av de mest betydelige konstruksjonsarbeidene innen systemdiktningen. Det er både en samling dikt og et enkeltstående poetisk epos, en filosofisk framstilling av og refleksjon over språk, virkelighet og iakttagelse, presentert i en stramt oppbygget komposisjon. Samtidig er teksten ikke vanskelig tilgjengelig, og viser blant annet fram byen, dens bygninger og rom, og menneskene i den, fra de mange og ned til det enkelte individ. Inger Christensens diktning er levende, nær og aktuell, og rommer stor refleksjon, men også det nære og intime. 

Inger Christensens forfatterskap er enestående i sin evne til å forene en suveren form- og språkbeherskelse med stor sanseorientert fylde. Hun fortsetter å inspirere forfattere i både inn- og utland i stadig nye generasjoner.

Boken er gjendiktet av Endre Ruset, og har etterord av Silje Harr Svare

 "Det fikk en overstrømmende mottakelse i sin samtid. Og etter utgivelsen av samling Alfabet fra 1981 ble hun ansett som den betydeligste lyriker i Norden, sammen med Tomas Tranströmer. Man kan selvsagt spørre seg om Det trenger en norsk gjendiktning når de to skriftspråkene er så like. Svaret er ja, ikke minst fordi Inger Christensens Det fortjener nye lesere. Slik jeg vurderer det, har Endre Ruset på dyktig vis fanget verkets tone, form og ordvalg."

Finn Stenstad, Dagbladet

"Det er sjeldan eg les dansk eller svensk poesi omsett til norsk som i kvalitet og nyansar overgår originaldiktet. Men når eg no med eine handa blar i Christensens nesten femti år gamle diktbok og med andre leiter meg fram i Rusets 2016-versjon slår det meg: ikkje berre evner gjendiktaren i einskildpassasjer å kaste nytt lys over dei opphavlege tekstane, men klarer noen stader også det kunststykket å tilføre dei nye litterære verkemiddel og (tids) kolorittar. Og med ditto blikk for god fonetikk og herlege allitterasjonar endte denne lesaren opp med i einerom å utbryte eit aldri så lite bravo!"

Øystein Hauge, Romsdals Budstikke