Last ned høyoppløselig omslagElg i solnedgang
Et kulturhistorisk blikk på bilder
Hva slags bilder har folk hatt på stueveggen i forskjellige deler av befolkningen? Og hvorfor akkurat disse? Jesusportrettet, dampbåten og den vesle stua ved sjøen har vært svært utbredte. Andre populære motiver er de masseproduserte framstillingene av «Sigøynerpike», «Gråtende barn» og «Elg i solnedgang». Det kalles kanskje ikke kunst. Men de er en viktig del av smakens og det norske hjemmelivets historie. Denne boka er en gjennomillustrert fortelling om kjente og kjære bildemotiver. Arne Lie Christensen har lagt fra seg kunstbrillene og tatt på seg kulturbrillene når han har sett på bildebruk i norske hjem fra 1700-tallet og fram til vår nære fortid.
Hvilke motiver har vært mest utbredt i norske hjem? Og hva forteller det oss i dag? De bildene som er utstilt ved kunstmuseer, gir ikke nødvendigvis et representativt inntrykk av hva man har hatt på veggen i stua, heller ikke i den kulturelle overklassen. Blant folk flest er det viktig at bildene ligner. Gjenkjennelse har stor betydning. Innholdet er gjerne viktigere enn komposisjonen. Et bilde behøver ikke være «kunst» for at det skal ha verdi for oss. Det kan forestille steder eller mennesker vi er glad i, eller bare være fine å se på. Uansett er bildene med på å skape et hyggelig hjem. Etter midten av 1800-tallet bidro framveksten av kunstinstitusjonene og kunstens profesjonalisering til et økt skille mellom «høyt» og «lavt»; og mellom «de gode» og «de dårlige» bildene. For kunstkjennerne betød etter hvert malemåten mer enn motivet. Dessuten skulle kunstnerne være nyskapende. Kopien ble mindre verdt enn originalen, og populære bilder ble snart «sentimentale» og «banale». Det rammet både «Gråtende barn» og «Elg i solnedgang», men også «Brudeferden i Hardanger».
OMTALE
«Arne Lie Christensen er en nestor innen kulturhistoriefaget i Norge, og han begynte sitt arbeide før kulturhistorie egentlig fantes i Norge. Dette faget, som er en hybrid av tidligere tiders etnologi og folkloristikk, er blitt iblandet mengder av impulser fra fransk, svensk og britisk kulturvitenskap. Internasjonalt kalles dette fagfeltet gjerne for culture studies. Christensen er en av de som har stått midt oppi omleggingen av og oppbyggingen av norsk kulturhistorie (...) Gjennom å lese Christensens bok blir man litt klokere på de strukturelle prosessene som ligger bak hva mine foreldre, og kanskje dine, har hatt på veggen.»
Bjørn Hatterud, Kunstavisen.no
«Jeg deler Christensens fascinasjon for denne folkelige visuelle kulturen, enten det gjelder bilder av engler eller bilder av kongelige, og har sans for prosjektet hans.»
Kåre Bulie, Bokmagasinet, KK
Pax Forlag beklager sterkt at de siste notene til teksten har falt ut i den endelige utgaven av boka. Notene er korrekte frem til og med note 89. De manglende notene er som følger:
90 Jacobsen og Andersen 1992. En spesiell takk til Hans Pedersen, som gjorde meg oppmerksom på dette.
91 Gerhard Gran. Google.
92 Takk til eierne Benedicte og Rita Aars-Nicolaysen.
93 Fløgstad [udatert].
94 Hansen 2017.
95 Poulsen 1985 8ff
96 Langs kysten 2016.
97 Omtalen av frivaktsarbeider bygger på Eriksen 1966 og Poulsen 1980.
98 Sitatene ovenfor er hentet fra Poulsen 1980.
99 Omtalen av skutemodeller og flaskeskuter bygger på Eriksen 1966 og Poulsen 1980.
100 Reme 1988:45.
101 Christensen 1985:19ff og 2002:216ff.
102 Småland 1993:73.
103 Brekke 1980 og 2000.
104 Schnitler 1911:382.
105 Larsen og Pedersen 2014.
106 Johansen 2004:40.
107 Steihaug 2015.
108 Broby-Johansen [1943] 1948:3.
109 Sveen 1984.
110 Åmås i Aftenposten 11.06.2017.
111 Intervju i Aftenposten 4.05.2017, v/Harald Stanghelle.
112 «Kunsthistorisk odyssé i gips». Oppslag i Klassekampen 11.06.2016.
113 Google søk. «Fant tapt van Gogh på norsk loft», og lignende avisoppslag september 2013.
114 Under lupen 2016.
115 Kilde til dyr vin.
116 Haugstad 2017.
117 Hustvedt 2017:32ff.
118 Poulsson 2007.
119 Broby-Johansen [1943] 1948:204.
