Fra folkekunst til nasjonalt kunsthåndverk

Norsk treskjærerkunst var del av en levende tradisjon, men hva skjedde i de skjellsettende årene ved midten av 1800-tallet? Rundt 1850 vokste det fram en stor interesse for den norske folkekunsten blant borgerskapet og embedsstanden i byene. Driftige kjøpmenn i Christiania og Trondhjem etablerte egne treskjærerverksteder, og fikk treskjærere fra bygdene. Nå skulle de skjære folkekunst for et bypublikum som stilte krav til foredling av den folkelige tradisjonen. Gjenstandene ble vist fram allerede på den første verdensutstillingen i London i 1851, og ble markedsført på alle de store verdensutstillingene i andre halvdel av 1800-tallet. Slik fikk treskjærerarbeidene både et nytt marked og en ny funksjon: de ble materielle manifestasjoner av en nasjonal kulturtradisjon, og viktige symboler for nasjonal identitet. Kunsthistorikeren Dag Sveen har sett nærmere på det historiske materialet fra denne perioden, bl.a. mottakelsen av den nye treskjærerkunsten i aviser og magasiner. En viktig rolle for dannelsen av den gode smak og forestillingene om en nasjonal ornamenttradisjon, spilte det nye Kunstindustrimuseet i hovedstaden. I følge Sveen utviklet treskjærerkunsten seg nå fra folkekunst til det man kan kalle nasjonalt kunsthåndverk. Oppdagelsen av folkekunsten ble slik folkekunstens død. Forfatteren er professor emeritus, og har i mange år vært tilknyttet Seksjon for kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Boken er rikt illustrert.