Gebelawis barn
Naguib Mahfouz
En levende og underholdende roman om livet i Kairo med sitt gateliv og gangstervelde, sine markedsplasser og hasjbuler. Patriarken Gebelawi forviser sin eldste sønn Idris og velger den yngre Adham til å styre boet. Og som i Bibelens og Koranens fortellinger setter den første utdrivelsen i gang en endeløs rekke med nye opprør og nye konflikter.
Gebelawis barn av nobelprisvinneren Naguib Mahfouz er hans mest kontroversielle roman. Den ble først serialisert høsten 1959 i den egyptiske avisen al-Ahram, to år etter hans store gjennombrudd med Kairo-trilogien. Men der trilogien er realistisk-naturalistisk, er Gebelawis barn en sterk poetisk fortelling med mytiske og allegoriske trekk. Den ble øyeblikkelig angrepet for å være blasfemisk av konservative muslimer, og den planlagte bokutgivelsen ble forbudt. Først i 1967 kom den ut i Beirut, og selv nobelprisen i 1988 stanset ikke kritikken. I 1994 ble Mahfouz knivstukket av to unge ekstremister etter at lederen for en islamsk Jihad-gruppe hadde utlyst en fatwa mot ham på grunn av boken.
Handlingen i Gebelawis barn strekker seg over flere generasjoner og er knyttet til et strøk i utkanten av Kairo der patriarken Gebelawi - strøkets stamfar - bygde et palasslignende hus med en høy mur som omkranset et stort område. Gebelawi forviser sin eldste sønn og velger Adham til å styre eiendommen. Som i Bibelens og Koranens fortellinger setter den første utdrivelsen i gang opprør og konflikter, og en lengsel etter det tapte paradis. Gjennom generasjonene gjentar mønsteret seg, selv i gangstermiljøet som utvikler seg i strøket i moderne tid. Troen på frelseren blir troen på den autoritære lederen.
Presse
”Utrolig underholdende og medrivende lesning … Gebelawis barn viser oss hva en naturbegavelse av en forteller kan utrette.”
Hans H. Skei i Aftenposten
”Underholdende og alvorlig … Og mesterlig fortalt.”
Tone Mjåvatn i Vårt Land
”Et storslagent familie-epos.”
Tom Egil Hverven i NRK P2
”Dette er ein forfattarskap å kaste seg over, om du ikkje alt har gjort det!”
Merete Røsvik Granlund i Dag og Tid
