Øyet og ånden

Forfatteren drøfter vårt syn og vår tilgang til den synlige verden. Med henvisning til kunstnere som Cézanne og Klee hevder han at malerkunsten, i sin skildring av det synlige, kan åpenbare det usynlige. Forfatteren er fenomenolog.

Malerkunstens problemer anskueliggjør kroppens gåte, og kroppens gåte anskueliggjør malerkunstens problemer. Det er ved å låne verden sin kropp at maleren forvandler verden til maleri. Maleren er ubestridelig suveren i sin fortolkning av verden som han utfører uten noen annen "teknikk" enn den hans øyne og hender erverver seg ved uopphørlig å se og male; utrettelig i sin bestrebelse for å fravriste verden lerreter. Hvilken hemmelig vitenskap er det han besitter eller søker? Ikke den vitenskapelige som vil gjøre verden til sitt objekt, men en vitenskap som kan følge verden i dens tilsynekomst. Det "verdens øyeblikk" som Cezanne ville male og som for lengst er svunnet, springer oss fortsatt i møte på hans lerreter, og hans Montagne Sainte-Victorie kommer atter og atter til syne hver gang vi betrakter det i hans bilder.'

Oversatt og med etterord av Mikkel B. Tin