Og nå skal jeg dø
Hospicebevegelsen og palliasjonens historie i Norge
Fra frivillighet til fag og forskning
Hva er bakgrunnen for den pleie, omsorg og smertelindring som utfores innen norsk helsevesen for den som skal dø?
I løpet av de siste førti arene har pleie og omsorg for den terminalt syke og døende, gått fra frivillighet til fag. En sterk bevegelse av frivillige, inspirert av den engelske hospicebevegelsen, satte den døendes situasjon på dagsorden for førti ar siden. Enkelte leger, og etter hvert mange sykepleiere, hjelpepleiere og andre la ned en beundringsverdig innsats, særlig for dem som ønsket å dø hjemme.
Men både internasjonalt og i Norge har det skjedd en endring de siste tjue årene. Palliasjon har blitt et fag, først og fremst legenes fag, akademisert og inkludert i det offentlige helsevesenet. Har noe gått tapt på veien? Er dette en historie om mer medikamenter og mer byrakrati, der den døende bare blir en del av sykehjemmet og sykehusets rutiner? Eller var det en nødvendig fagliggjøring av et vanskelig felt?
