Okkupasjonstidens Høyesterett

Lille juleaften 1940 forlot dommerne i Høyesterett stillingene sine i protest mot Reichkommissars og NS-statsråden Riisnæs`angrep på domstolenes uavhengighet. Allerede 4. januar var nye dommere på plass, utnevnt av justisminister Riisnæs. Hvem var disse dommerne, og hvordan formet institusjonen Høyesterett dem? Hvordan utøvde de sitt virke i Høyesterett under okkupasjonstiden, og hvordan ble de bedømt i ettertid? 

Gode nordmenn oppfattet Høyesterett som en ren politisk domstol etablert for å hevde okkupasjonsmaktens syn på rettsspørsmål av aktuell interesse. Dette er også blitt stående som dens ettermæle, under betegnelsen den "kommissariske høyesterett". Dommerne var uverdige. I motstandskretser mente man at de som mottok utnevnelsene som dommer, motarbeidet den modige aksjonen til de legitime høyesterettsdommerne. 

Hans Petter Graver tar et oppgjør med dette bildet. Gjennom studier av sakstall, rettsavgjørelser og dokumenter fra krigen og rettssoppgjøret viser han at okkupasjonstidens Høyesterett preges mer av kontinuitet enn brudd med fortiden. Folk fortsatte å føre saker for domstolen, og i sin praksis bygde den på Høyesteretts tidligere avgjørelser. Selv i saken som er blitt oppfattet som mest belastende i ettertid, domstolens støtte til Quislings statskupp i februar 1942, tenkte dommerne mer juss enn politikk. Og selv om nesten alle dommerne var medlemmer av NS, viser Graver at Riisnæs ikke først og fremst var ute etter lojale støttespillere. 

Omtale

 "Graver tegner et nytt og ganske annerledes bilde av den kommissariske «høyesterett» [...] Det er ikke slik å forstå at Graver frifinner eller renvasker krigens forhatte Høyesterett og de uverdige dommerne. La oss heller si det sånn at professoren har puttet den kommissariske høyesterett i vaskemaskinen og stilt programmet på kokevask med full sentrifugering. Resultatet ble ikke skinnende hvitt, som i reklamen. Men mye av brunfargen er borte. Graver finner rettsavgjørelser og dokumenter som andre forskere har glemt eller oversett, at den kommissariske «høyesterett» var mer preget av kontinuitet enn brudd, mer av tradisjon enn revolusjon."
Arne Dvergsdal, Dagbladet 

"Gjennom et nøye orkestrert dypdykk i nye kilder tegner Graver et nytt og svært levende bilde av en del av rettshistorien som nærmest har vært politisk sensurert. [...] Gravers største fortjeneste er at han på så utmerket vis bruker brevvekslinger, rettsprotokoller, domfellelser og politiavhør for på en utvunget måte å tegne historien på nytt. Skrivestilen gjør at man ikke trenger å ha spesielle juridiske forutsetninger for å lese boken, de store spørsmålene som boken reiser, utfordrer også leseren til å tenke over samtiden og ønsker å «bidra til lærdom for oss i vår tid om vi skulle bli stilt overfor en situasjon hvor man må beslutte om man skal gjøre tjeneste for en autoritær makthaver, og hvordan man i så fall skal opptre." 
Kjetil Vikene, Forskerforum