Tabita

Tabita er en roman om lengsel, om å høre til og å være fremmed. Romanen handler om mødre og døtre og hvordan fortiden alltid forfølger en uansett hvor hardt man prøver å unnslippe. Forfatter Iben Mondrup, som selv er oppvokst på Grønland, forteller historien om de to grønlandske barna, Tabita og Vitus, som blir tvangsadoptert bort til en dansk familie på midten av 1960-tallet. Trange kår tvinger barnas biologiske mor til å gi avkall på sine to minste barn, men hun prøver desperat å få dem tilbake. Romanen trekker historiske paralleller til «det grønlandske eksperiment» i 1951, hvor 22 grønlandske barn ble sendt til Danmark på et «dannelsesopphold» i ett år i regi av den danske staten. I Danmark skulle de lære dansk språk og kultur, og tanken bak var at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Men etter ett til to år i danske fosterfamilier, mistet flere av barna kontakten med familien sin og ble enten adoptert bort eller sendt tilbake til et barnehjem i Nuuk på Grønland. Tabita og Vitus blir i likhet med barna i «det grønlandske eksperiment» frarøvet familie, hjemland, språk og kultur. I barnas nye danske hjem skal fortiden forties. Tabita og Vitus nektes å snakke morsmålet sitt og deres nye, danske mor Eva blir rasende hver gang Tabita gir uttrykk for at hun savner den biologiske moren sin. De ulike kulturene kolliderer og mannen, Berthel, er stilltiende vitne til Evas innbitte fornektelse av barnas opphav. Vitus er litt for liten til å skjønne hva som foregår da han blir sendt til Danmark, men Tabita husker alt og raseriet over alt hun er blitt frarøvet, vokser seg større og større for hvert år som går.

OMTALER

«Det er ein dyster bit av dansk historie ho har gitt seg i kast med i si siste utgjeving, Iben Mondrup. Haustens bok er forfattarens sjuande roman og den første som er omsett til norsk, eg legg gjerne til: omsetjinga er eit prikkfritt stykke arbeid av Trude Marstein… Mondrup maktar først og fremst å legga band på seg som ein svært engasjert forteljar med ei sterk historie på hjarta. Vi får så absolutt detaljane og det groteske, men alt vert porsjonert ut på ein svært effektfull måte, både som frampeik og tilbakeblikk. Mondrup unngår dei mange fallgruvene som gjerne finst når historier om overgrep skal forteljast. Ho insisterer på å gje samansette og truverdige framstillingar av alle involverte og motiva deira. Romanens Eva, til dømes, kunne fort ha blitt ein sjablong av ei kulturelt hovmodig kjøpmannsfrue, men i romanen vert ho eit menneske med blanda motiv og sitt heilt eige raseri. Det går ein understraum av sanseleg brutalitet gjennom heile romanen, frå eit rallande dødsleie i opningssatsane, via Abelones dramatiske fødsel på eit badegolv, til Tabitas harejakt mot slutten av romanen. Heile vegen held Mondrup både tak i den intense handlinga og relasjonane i romanen og samtidig greier ho å formidla det større biletet av kulturell fortrenging, forvrenging og raseriet som følgjer av dette. Tabita sitt liv skal reparerast i Danmark, men realiteten er at det vert rasert. Ho vert skilt frå bror sin, språket sitt og hamnar ironisk nok i det mest primitive av miljø berre at dette er godt skjult av ein besteborgarleg fasade. Mondrup gir eit skakande, truverdig og svært leseverdig innblikk i konsekvensane av slik kulturell rasering.»
Sofie Braut, Stavanger Aftenblad

«Sterkt familiedrama kan ende som årets roman. ... Det er rystende godt skrudd sammen.»
Jyllandsposten

«Iben Mondrup skriver satans god litteratur. Tabita er en fremragende litterær prestasjon.»
Berlingske

«Historien til de grønlandske adoptivbarna er er en viktig historie å få fortalt, og Mondrup gjør det på en god og varsom måte med denne romanen.»
Politiken